Tårene triller...

I går kveld satt jeg og leste i forskjellige blogger som jeg liker og følge med på. Det kan gå perioder som jeg ikke er innom på en stund, også følger jeg med dag etter dag igjen. I går kveld besøkte jeg en blogg som jeg ikke hadde vært inne på den siste tiden. Det forandret resten av kvelden min og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på henne i dag også. Stakkars Amelie som skriver bloggen, hadde mistet sin lille baby. Da hun noen dager over termindatoen var på kontroll hos jordmor, ble det ikke funnet hjertelyd. Jeg leste bloggen hennes om igjen og om igjen. Hun har vært så åpen og har skrivi så fint om alt det vonde, og tårene mine rant og rant.
Mange minner fra tiden jeg jobbet som sykehussekretær på Føde/Barsel polinklinikken og kontoret på Føde/Barsel avdelingen på sykehuset i Drammen kommer frem igjen. Jeg glemmer aldri de stakkars menneskene som opplevde det å komme inn på føden klare til å gå i fødsel, også skjer det at jordmor ikke finner hjertelyden og de må føde et dødt barn. Eller de som ble henvist fra jordmor pga. at hun ikke fant liv, kom inn på sykehuset og fikk bekreftet at babyen var død.

Det var min store skrekk da jeg gikk gravid, at helt på slutten av svangerskapet - da alle tror at nå går det bra, så dør barnet. Tanken på å føde et dødt barn, hvor finner man krefter til å klare det. Tenk å aldri få bli videre kjent med den lille du har blitt kjent med i magen din. Jeg er så utrolig takknemmelig for at jeg har fått to friske barn, som skriker og krangler, søler og roter til i huset vårt, så jeg omtrent får fnatt til tider, men det er verdt hver eneste ryddestund og fredsmegling. Jeg elsker mine to skatter over alt på jord.

Et av alle lysa jeg hadde framme i stua i går var rosa, og jeg følte for å tenne dette lyset, for akkurat denne lille jenta, som ikke fikk oppleve livet utenfor mammas mage. I kveld har jeg tent de tre andre lysene på lysfatet mitt også, de brenner for de jeg skreiv journalen til på sykehuset og deres foreldre <3