Til minne om vår kjære Nora

På mandagskvelden måtte vi la vår gamle, gode Nora få slippe, en grusom dag for alle oss her hjemme. Hun har lenge hatt flere kuler og den 13 år gamle damen vår hadde fått forskjellige slitasjer på kroppen med årene. På mandag da jeg skulle løfte henne inn i bilen kjente jeg at den ene kulen hennes hadde blitt veldig stor og stein hard, og det har skjedd i løpet av helgen. Hun pustet tyngre og peste hele tiden, så da var det bare å gjøre seg sterk å ringe veterinæren vår. Hun mente også det var riktig avgjørelse å la henne få slippe nå.

Vi har opplevd så mye sammen med Nora, på 13 år rekker en å få mange minner sammen. Hun var min andre egne hund, eller John og mins andre hund. Selv om hun sto i mitt navn på papiret, så var hun så absolutt John sin hund også. Ei ordentlig pappajente ble hun med årene.

Familiebilde 5. april 2001

5.april -01 hentet vi vår lille Nora på kennel Kramer i Sandnes, verdens nydeligste lille skapning etter de flotteste foreldrene jeg kunne tenke meg. Westien Idun, som var vår første hund ble storesøster med litt blandede følelser, men stort sett var de gode venner og hadde mye glede av hverandre. 

Nora 1 år gammel

Nora på utstilling i Nesbyen sommeren 2003
Foto: Ruth Sheila Rolstad

Nora, Gina og meg på utstilling i Rakkestad sommeren 2003

På selveste sankthansaften i 2004 fikk Nora sitt første og eneste valpekull. 1 tispe og 3 hanner fikk hun, de ble kennel Smallville's første kull og fikk derfor alle navn med "ONE" i. En herlig liten gjeng, alle 4 lever fortsatt og nærmer seg nå 10 år.

Nora med sine 4 valper 23.06.2004
Foto: Guro Sørhagen

Nora har egentlig hatt to hjem, her hos oss og hos farmor og farfar. Om vi har vært borte en kveld eller ei uke, så har Nora alltid fått komme til farmor og farfar. Hun har kost seg så hos dem, og med årene syns hun det var ekstra deilig virket det som. En gammel dame kan trenge noen pauser fra x-antall unger og bikkjer som flyr ut og inn av huset her.

Hun har vært spesiell på så mange måter. I løpet av sitt liv skiftet hun også farge, den hvetefargede Cairnen vi hadde de første årene, ble etterhvert mørk. Det er helt rart å se tilbake på bildene fra hun var ung og hvetefarget. Pappa'n hennes skiftet også farge i løpet av hans 14 år lange liv.

Nora i sjeselongen sin - april 2013

Nora har vært hos oss hele tiden Gina og Jørgen har levd, noe som gjør det ekstra spesielt og vondt for ungene. "Hun har jo alltid vært her, jeg vet ikke hvordan det er å leve uten Nora" sa Gina i går. "Hun er den aller beste hunden som finnes, jeg elsker henne" sa Jørgen. Det er tøft å se ungene være så lei seg og ha det så vondt. Men jeg syns det er viktig at dem får ta del av hundene våre sin siste reise og se hva som skjer, hvis de ønsker det og det gjorde begge to. De fikk være med til veterinæren, og det går an da en har en så forståelsesfull og behagelig veterinær som vi har. Mamma var også med oss til veterinæren, som sjåfør og støtte for både små og store.

Ikke lett å ta farvel med en hund,
som har vært der for deg hele livet ditt <3 

Jørgen kom gråtende hjem fra skolen i dag,

på vei hjem hadde han plukket blomster til Noras grav.